Bevegelsesteknikk på isbre

I uke 38 gikk turen til Jostedalen, her skulle vi ha et femdagers brekurs. Dette var en veldig læringsrik uke, vi var blant annet innom temaene; vandremetode, alpine farer, ulike knuter, hjelpetaljesystem, standplass, breutstyr og mye mer. Jeg tenkte å fortelle litt grunnleggende om bevegelsesteknikk på isbre. Dette var det første vi gjorde på isbreen siden det er grunnleggende å kunne for å gjennomføre resten av kurset.

Foto: Hedda

For det første må man ha på stegjern når man går på isbre for å unngå å skli. Det er lett at stegjerna henger seg opp i løse ting som for eksempel gamasjer og buksebeina derfor må man gå med bredere bein enn det du vanligvis gjør og lett svikt i knærne, cowboygange blir det kalt. I tillegg til stegjern har man minst en isøks, og ved ferding i brattere terreng er det en god regel å alltid ha minst to av de tre eller fire støttepunktene i kontakt med bakken.

 

Foto: fra Haslene, 2008

Det er to basisteknikker som blir brukt på isbre, fransk teknikk og fronttaggteknikk. Hvilken teknikk man bruker kommer an på brattheten på breen, isforholdene og hvilke tekniske ferdigheter man har. I relativt flatt terreng er det vanlig å bruke fransk teknikk, mens i brattere terreng må man bruke fronttaggteknikk. (Haslene, 2008)

Ved fransk teknikk må man få så mange av taggene på stegjernet i bakken, det vil si at du må vri på ankelen hvis du går i skrått terreng. Jo brattere terrenget blir jo vanskeligere blir det å bøye ankelleddet, da må man gå sidelengs med den laveste foten pekende nedover mot isens helling. På bildet øverst til høyre kan man se hvordan man ikke skal kante skoene på isbreen, mens det nederste bildet er riktig teknikk. (Haslene, 2008)

Foto: fra Haslene, 2008

Når isbreen blir for bratt til å bruke fransk teknikk, det er for hardt eller det ikke er naturlige trinn isen må man gå over til fronttaggteknikk. Denne teknikken er mindre sikker enn franskteknikk siden man ikke har like mange tagger i kontakt med bakken. Det er viktig med stive sko for at denne teknikken skal være sikker. Hælen skal henge litt lavere enn resten av foten, man sparker de forreste taggene inn i isen, noen ganger må man sparke flere ganger for å fjerne isen så stegjerna får plass. Beina skal plasseres i ca lik høyde for å holde balansen. På bildene til høyre er det bildet i midten som er riktig teknikk. På det øverste bildet er hælen for høy, mens på det nederste er skoen for myk så hælen blir for lav.

Min egen erfaring er at det er veldig viktig med stive sko for å få en best mulig opplevelse på breen. Skoene mine er veldig myke og det ble litt ubehagelig for anklene når vi gikk i bratt terreng. Jeg har valgt å bare skrive om bruken av stegjern her, men det er selvfølgelig viktig å kunne bruke isøksa riktig til de forskjellige teknikken, dette kan du lese mer om i Breboka - håndbok i brevandring som jeg har brukt som kilde. Der står det også mye annet nyttig i forhold til brevandring. 

Referanser:

Haslene, S. (2008). Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo.

Gourmetmåltid ute i det fri

10.-12. oktober var vi med B3-studentene på veiledertur, de planla hvor turen gikk og dens innhold. Vi hadde leirplass like ved Helgasete alle dagene hvor fokuset var at vi skulle kose oss i gapahuk med masse bålfyring og god mat laget på bål og i kokegrop. Det ble også tid til en liten topptur på Solvornipa, 1031 moh, i strålende vær og med snø på toppen. Det var første gang jeg var med på å lage mat i kokegrop og det ble utrolig godt, så her kommer en liten oppskrift på hvordan det gjøres.

Å lage mat i kokegrop er i følge arkeologiske funn en nesten 4000 år gammel teknikk. Og det er ikke rart at den har overlevd så lenge når resultatet blir så godt. 

Det første man må gjøre er å grave et hull i bakken, størrelsen må man bestemme ut ifra hvor mye mat som skal tilberedes. Torven legges til side og brukes senere. Når man har et passe stort hull dekker man til bunnen med steiner og fyrer opp et stort bål oppå. Etter hvert legger man vekselvis steiner og ved, veden bør ikke være så altfor stor siden man skal få mest mulig effektiv varme. Når det har gått omtrent halvannen time fjerner man alt fra gropa bortsett fra steinene nederst. Maten legges ned på steinene og dekkes over av de andre steinene man har tatt ut. Det er viktig at det ikke ligger glør igjen i gropa for da kan maten svies. Til slutt legger man torva over. Kjøtt trenger omtrent 45 minutter per kilo. Kjøttet må surres inn med never, blader eller aluminiumsfolie før det legges i kokegropa. (Momrak og Vegge, 2010)

Dette var en oppskrift hentet fra boka Mat i det fri, selv erfarte jeg at vi ikke trengte å legge veden og steinene vekselvis i flere lag, det holdt med et lag. Vi lagde lammelår med hvitløk, rømme, sitron, salt og pepper. Det tok mellom 2,5 og 3 timer å steke et lammelår på 2,7 kg. Kjøttet ble veldig godt og mørt. Ved siden av hadde vi bakte poteter og andre grønnsaker som vi tilberedte på et bål ved siden av.

Referanser:

Momrak, P. og Vegge, Ø. (2010) Mat i det fri. Førde, Selja Forlag.