Sjusteinsovn

Den siste skoleturen i høst var en femdagers skogstur, to dager med hele klassa så tre dager i mindre grupper. Her ble det masse kos, bålfyring og god mat laget på forskjellige måter. Mat på bål, i kokegrop og i sjusteinsovn. Det ble også tid til skogsquiz, sagekonkurranse, demo på badstue, fakta om stjernetegn, diktlesing og smaksprøve på munkbrød. I sjusteinsovnen laget vi både boller og calzone, her kommer en oppskrift på hvordan ovnen kan lages.

Bilde fra lokus.no

Navnet på ovnen kommer selvfølgelig fra antall steiner man trenger til å lage den. Den består av et fyrkammer og et stekekammer, for å bygge det trengs det to sidesteiner og en topphelle til hvert kammer. Ovnen kan bygges inntil en stor stein eller man kan finne en stor helle så man kan plassere ovnen hvor man vil. Stekehella bør være 3-7 cm tykk, hvis den er for tynn kan den sprekke på grunn av varmen. ( Momrak og Vegge, 2010)

Foto: Cathrine Amundsen

Stekekammeret blir mest effektivt hvis det er lite, for å holde mest mulig på varmen kan man plassere en stein foran stekekammeret. Det er også lurt å tette igjen sprekker mellom steinene med små steiner, torv og mose.

Når ovnen er ferdigbygd kan man fyre opp i det nederste kammeret og vente på at det skal bli varmt nok til steking. Det sies at det skal være 230 grader når man kan holde hånda si inni kammeret i 8 sekunder. Eller man kan helle mel på stekehella, hvis det blir brunt i løpet av 10-20 sekunder er ovnen over 200 grader. (Momrak og Vegge, 2010)

Ut ifra egen erfaring er det lurt å la bålet brenne ned litt før man putter noe i stekekammeret, hvis ikke kan det fort bli litt for varmt. Bollene bør man også snu litt på underveis, hvis ikke blir de veldig godt stekt på en side og deigete på den andre siden. Ble et veldig godt resultat, både bollene og calzonene ble kjempegode og vi rakk ikke å bli sultne mellom måltidene på denne turen. 

Referanser:

Momrak, P og Vegge, Ø. (2010). Mat i det fri. Førde, Selja Forlag. 

Einer - Juniperus commúnis

I uke 36 var det duket for høyfjellstur med klassen. Her lærte vi en del om å slå opp leirplass. Blant annet at man skal følge med på vannstanden i elva hvis man slår opp leir mellom to elver når det pøser ned. Med godt samarbeid, et tau og en karabiner fikk vi alt utstyr og alle studenter trygt over den voksende elva og satt opp ny leirplass. Utenom dette lærte vi en del om vegetasjon fra hverandre. Og her kommer et lite innblikk i einer sin historie og den allsidige bruken av denne planten.

Foto: Hedda Bulie Haanæs

Einer tilhører Sypressfamilien og er vårt mest utbredte bartre som kan bli opptil 15 meter høyt. På fjellet finner man den som en lav eller krypende busk siden den har tilpasset seg de værharde forholdene på fjellet. I tillegg til fjellet, vokser einer i tørr skog og på beitemark. Frøet sitter i en bærkongle som vi kaller einebæret. Det bruker et par år på å modne, så det første året er det grønt og det andre året er det gråblått. Einer vokser utrolig sakte og kan bli veldig gammel, det er funnet 1000 år gamle busker i Sverige og Finland. Det er en veldig tilpasningsdyktig busk som liker seg i nesten all slags jord og man kan finne den over hele landet. 1730 moh i Jotunheimen er det høyeste stedet i Norge at Einer er registrert. Utenom den vide utbredelsen i Norge finner vi den over store deler av den nordlige halvkule. (Kristoffersen, 2007)

Foto fra Wikimedia commons

Einer er en veldig allsidig plante som har blitt brukt til utrolig mye opp gjennom årene, vi kan kanskje tillate oss å kalle den vår mest allsidige plante. 

I dag er den kanskje mest kjent som et krydder i matretter og som smakstilsetning i brennevinet gin og genever. Men dette er langt i fra alt einer blir og har blitt brukt til. Den er en allsidig medisinplante som ble brukt til blant annet å lindre reumatisme og muskelsmerter, sårsalve og såromslag. Man kan lage lakris, hårvask og øl av den. Einebærdram kan man også lage, men man skal holde seg unna det hvis man har nyrebetennelse siden det kan skade nyrene enda mer. Det er også abortfremkallende tidlig i svangerskapet. Planten har blitt brukt mye til redskap, som for eksempel staur og hesje, dette fordi den er så slitesterk. 

Einer har også blitt brukt som ved, spesielt på vestlandet er det tradisjon for å fyre opp med einer på julaften og kanskje juletreet også er en einebærbusk. (Borgen).

Dette var sikkert ikke i nærheten av alt einer kan brukes til, men det viser jo hvor allsidig denne planten er. Selv har jeg brukt einer til steking av fjellørret på bål og det setter en fantastisk smak! Legg noen kvister inne i fjellørreten, pakk den inn i folie og la den ligge til den er gjennomstekt, bon appetit!

Referanser:

Borgen, L. Einer - den nyttigste planten i norsk natur? [Internett] Tilgjengelig fra: http://www.skogoglandskap.no/Artsbeskrivelser/einer [lest 04.11.2012]
Kristoffersen, T. (2007) Det blomstrende fjellet. Bergen, Vigmostad og Bjørke AS.

Bevegelsesteknikk på isbre

I uke 38 gikk turen til Jostedalen, her skulle vi ha et femdagers brekurs. Dette var en veldig læringsrik uke, vi var blant annet innom temaene; vandremetode, alpine farer, ulike knuter, hjelpetaljesystem, standplass, breutstyr og mye mer. Jeg tenkte å fortelle litt grunnleggende om bevegelsesteknikk på isbre. Dette var det første vi gjorde på isbreen siden det er grunnleggende å kunne for å gjennomføre resten av kurset.

Foto: Hedda

For det første må man ha på stegjern når man går på isbre for å unngå å skli. Det er lett at stegjerna henger seg opp i løse ting som for eksempel gamasjer og buksebeina derfor må man gå med bredere bein enn det du vanligvis gjør og lett svikt i knærne, cowboygange blir det kalt. I tillegg til stegjern har man minst en isøks, og ved ferding i brattere terreng er det en god regel å alltid ha minst to av de tre eller fire støttepunktene i kontakt med bakken.

 

Foto: fra Haslene, 2008

Det er to basisteknikker som blir brukt på isbre, fransk teknikk og fronttaggteknikk. Hvilken teknikk man bruker kommer an på brattheten på breen, isforholdene og hvilke tekniske ferdigheter man har. I relativt flatt terreng er det vanlig å bruke fransk teknikk, mens i brattere terreng må man bruke fronttaggteknikk. (Haslene, 2008)

Ved fransk teknikk må man få så mange av taggene på stegjernet i bakken, det vil si at du må vri på ankelen hvis du går i skrått terreng. Jo brattere terrenget blir jo vanskeligere blir det å bøye ankelleddet, da må man gå sidelengs med den laveste foten pekende nedover mot isens helling. På bildet øverst til høyre kan man se hvordan man ikke skal kante skoene på isbreen, mens det nederste bildet er riktig teknikk. (Haslene, 2008)

Foto: fra Haslene, 2008

Når isbreen blir for bratt til å bruke fransk teknikk, det er for hardt eller det ikke er naturlige trinn isen må man gå over til fronttaggteknikk. Denne teknikken er mindre sikker enn franskteknikk siden man ikke har like mange tagger i kontakt med bakken. Det er viktig med stive sko for at denne teknikken skal være sikker. Hælen skal henge litt lavere enn resten av foten, man sparker de forreste taggene inn i isen, noen ganger må man sparke flere ganger for å fjerne isen så stegjerna får plass. Beina skal plasseres i ca lik høyde for å holde balansen. På bildene til høyre er det bildet i midten som er riktig teknikk. På det øverste bildet er hælen for høy, mens på det nederste er skoen for myk så hælen blir for lav.

Min egen erfaring er at det er veldig viktig med stive sko for å få en best mulig opplevelse på breen. Skoene mine er veldig myke og det ble litt ubehagelig for anklene når vi gikk i bratt terreng. Jeg har valgt å bare skrive om bruken av stegjern her, men det er selvfølgelig viktig å kunne bruke isøksa riktig til de forskjellige teknikken, dette kan du lese mer om i Breboka - håndbok i brevandring som jeg har brukt som kilde. Der står det også mye annet nyttig i forhold til brevandring. 

Referanser:

Haslene, S. (2008). Breboka - håndbok i brevandring. DNT fjellsport, Oslo.

Gourmetmåltid ute i det fri

10.-12. oktober var vi med B3-studentene på veiledertur, de planla hvor turen gikk og dens innhold. Vi hadde leirplass like ved Helgasete alle dagene hvor fokuset var at vi skulle kose oss i gapahuk med masse bålfyring og god mat laget på bål og i kokegrop. Det ble også tid til en liten topptur på Solvornipa, 1031 moh, i strålende vær og med snø på toppen. Det var første gang jeg var med på å lage mat i kokegrop og det ble utrolig godt, så her kommer en liten oppskrift på hvordan det gjøres.

Å lage mat i kokegrop er i følge arkeologiske funn en nesten 4000 år gammel teknikk. Og det er ikke rart at den har overlevd så lenge når resultatet blir så godt. 

Det første man må gjøre er å grave et hull i bakken, størrelsen må man bestemme ut ifra hvor mye mat som skal tilberedes. Torven legges til side og brukes senere. Når man har et passe stort hull dekker man til bunnen med steiner og fyrer opp et stort bål oppå. Etter hvert legger man vekselvis steiner og ved, veden bør ikke være så altfor stor siden man skal få mest mulig effektiv varme. Når det har gått omtrent halvannen time fjerner man alt fra gropa bortsett fra steinene nederst. Maten legges ned på steinene og dekkes over av de andre steinene man har tatt ut. Det er viktig at det ikke ligger glør igjen i gropa for da kan maten svies. Til slutt legger man torva over. Kjøtt trenger omtrent 45 minutter per kilo. Kjøttet må surres inn med never, blader eller aluminiumsfolie før det legges i kokegropa. (Momrak og Vegge, 2010)

Dette var en oppskrift hentet fra boka Mat i det fri, selv erfarte jeg at vi ikke trengte å legge veden og steinene vekselvis i flere lag, det holdt med et lag. Vi lagde lammelår med hvitløk, rømme, sitron, salt og pepper. Det tok mellom 2,5 og 3 timer å steke et lammelår på 2,7 kg. Kjøttet ble veldig godt og mørt. Ved siden av hadde vi bakte poteter og andre grønnsaker som vi tilberedte på et bål ved siden av.

Referanser:

Momrak, P. og Vegge, Ø. (2010) Mat i det fri. Førde, Selja Forlag. 

Kanotur 23.-25. August

Utsikten fra leirplassen på Holm

Etter kun en dag på skolebenken bar det rett ut på tur. Vi skulle padle i kano fra Amlabukta til Holm, rundt 6 km, hvor vi skulle ha leirplass. Turen varte i tre dager og på programmet sto blant annet kameratredning i kano, førstehjelp ved drukning og padleteknikk. Den andre dagen padlet vi til Tingastad for å gå en liten tur opp til Haukåsen. Nede på Tingastad står det en gammel oppgangssag som vi utforsket litt før det bar tilbake til leirplassen. Jeg ble litt nysgjerrig på historien bak denne oppgangssaga og bestemte meg for å finne ut litt mer om den.

Padling på fjorden 

God mat ble det også tid til

Oppgangssaga på Tingastad

En oppgangssag er en sag som blir drevet av vannkraft, den har et rett sagblad som går opp og ned. Og på grunn av den ble flere småbyer langs kysten velstående siden den økte trelasthandelen og deres mulighet til å eksportere trelast. Norge fikk sine første oppgangssager på 1500-tallet.  (Wikipedia, 2011)

Tingastad fikk sin første oppgangssag i 1658, men det er ikke den som står der den dag i dag. Det er en sag fra 1905, som skogvokteren Andreas Anderson Bøthun satte opp sammen med snekkeren Anders Haukås-Eide. Andreas Anderson Bøthun pakta Tingastad av bygdealmenningen. To av veggene, baksida og langsida som vendte mot vannhjulet ble kledd, mens de to andre var åpne, her tok de inn tømmeret og frakta ut ferdige bord. Sagramma ble også lagd av tre. På 1930-tallet ble saga skifta ut med en oppgangssag av jern med 9 sagblad. Tidligere hadde de hatt et undervannshjul, men nå ble saga utbygd med et overvannshjul som utnytta vannet bedre. På denne tida var det Per Bøthun, sønnen til Andreas Bøthun som drev saga. På slutten av 1940-tallet var det ikke lenger lønnsomt å drive saga på gamlemåten, ny teknologi utkonkurrerte oppgangssaga, så siden da har saga stått ubrukt. På 1980-tallet ble det planlagt å flytte saga til De Heibergske Samlinger - Sogn Folkemuseum, men de planene har ikke blitt realiserte. Den dag i dag er det Sogn Folkemuseum som har eiendomsretten på oppgangssaga på Tingastad. 
(Engesæter, 2001)

Oppgangssaga fra innsida 

Referanser:

Engesæter, A. (2001) Tingastadsaga [internett]Tilgjengelig fra: http://www.sffarkiv.no/sffbasar/default.asp?p=result&db=dbatlas_leks&art_id=191&spraak_id=1&ptype=single [lest 19.10.2012].

Wikipedia (2011) Oppgangssag [internett] Tilgjengelig fra: http://no.wikipedia.org/wiki/Oppgangssag [lest 19.10.2012]