Norsk Tindeklubs historie

I uke 35 var temaet klatring, hvor vi var tre dager på Kvam og klatret, og en dag på Veitastrond for å buldre. I den forbindelse hadde jeg studenttema om Norges klatrehistorie, og jeg har valgt å ta utgangspunkt i mitt studenttema i dette innlegget. I og med at Norges klatrehistorie er veldig lang, har jeg valgt å fokusere på Norsk Tindeklubs historie. Det blir en kortversjon av deres historie.

Norsk Tindeklubs logo til venstre

Slingsby

10. April 1908 ble Norsk Tindeklub (NTK) stiftet på Frognerseteren i Oslo av 12 menn. Deres store forbilde var Alpine Club i England, deres holdninger og praksis ble overført til NTK via engelskmannen William Cecil Slingsby. Slingsby blir regnet som tindesportens far i Norge. Han mente at det viktigste var å klatre med sikre bevegelser og utøve god sport. Han preget det norske klatremiljøet sterkt i retning av at tindesporten var en sport for gentlemen, og at tindesporten var et mål i seg selv med enkle midler og høy kompetanse.

NTK var en lukket, eksklusiv, gentlemensklubb, hvor amatøridealet sto sterkt. Det var ikke lov å være profesjonell, det vil si å for eksempel ta seg betalt som fører. Kun menn fikk være medlemmer, det var kun et unntak ved Therese Berteau som ble æresmedlem i 1909. Først i 1975, i forbindelse med kvinnefrigjøringa, ble lovparagrafen om at kvinner ikke kunne være ordinære medlemmer i NTK fjernet. Det tok likevel fire år før NTK fikk sitt første kvinnelige medlem, det var Kirsti Nordhaug.

NTK var sentrert rundt Oslo og Jotunheimen i begynnelsen. Turtagrø Hotell og Skagastølshytta ble flittig brukt. I 1938 fikk de sin egen hytte ved Nedre Skagastølstjern.

Turtagrø hotell

Terskelen var høy for å bli medlem av NTK, alle papirer og referanser skulle være i orden. Det kunne ta 1-2 år å bli medlem. Sikkerheten i klubben var veldig viktig, derfor ble kun de best kvalifiserte ordinert til medlem. Klubben ville ikke ha ulykker på rullebladet og negativ publisitet. En regel de hadde var: "Førstemann skal ikke falle". Historien om Tønsbergs fall, viser til hvor viktig denne regelen var. Under en klatretur i 1908 klatret Tønsberg, som da var formann i NTK, som førstemann. Han falt, men heldigvis klarte Bryn å holde fallet. Tønsberg endte opp med en brekt fot og trakk seg umiddelbart som formann.

En diskusjon innad i NTK var om klatringen skulle være eksklusiv eller tilrettelagt. Medlemmene som ville ha tilrettelegging fikk gjennom litt, blant annet en artikkel, "kort veiledning i brævandring og klatring" som ble trykket i DNTs årbok 1910, og gjengitt hvert år til og med 1921. I tillegg ble det arrangert klatrekurs for DNTs patentførere i 1912.

Når det gjelder publisering av klatringen ble DNTs årbøker brukt til å publisere NTKs bestigningsliste for hvert år og artikler om tindebestigninger. Klubben lagde også egne bøker, Norsk Fjellsport, men de hadde kun 7 utgivelser mellom 1914 og 1998. Det har vært flere utgivelser etter dette. (Grimeland, 2004)

Det var en liten innføring i NTKs historie, det finnes selvfølgelig mye mer detaljert info om historien, men jeg har valgt å ta ut noe av det jeg synes er viktigst å få med seg.

Referanser:

Grimeland, G. (2004) En historie om klatring i Norge 1900-2000. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke, Bergen.

Bilder: www.ntk.no og www.sffarkiv.no