Kameratsjekk i klatring

I uke 42 og 43 gikk turen til Frankrike, nærmere bestemt Correns. Her var det klatring som stod på programmet, det ble også tid til litt kulturell input. En ting som er veldig viktig ved klatring er å alltid ha en kameratsjekk før selve klatringa begynner. I dette innlegget vil jeg fokusere på nettopp dette.

Bilde: klatring.no

En kameratsjekk består av flere deler. Begge klatrerne skal sjekke hverandres seler, om de tatt på riktig og at alle spennene er låst. Her er det viktig å være klar over at seler er forskjellig konstruert. På enkelte seler må tauet tres tilbake over spennene for at de skal låses. Sjekk også at selen sitter stramt nok.

Selen tatt på riktig. Bilde: klatring.no

Den som skal sikre skal sjekke at klatreren har tredd innbindingstauet riktig og at knuten er riktig. Det vil si at innbindingstauet går parallelt med sentralløkka på selen. At det er en riktig åttetallsknute og at tauenden ikke er for kort eller for lang.

Åttetallsknute. Bilde: adrenaline.no

Klatreren skal sjekke at tauet er tredd riktig gjennom sikrerens taubrems, og at taubremsen er festet med en skrukarabiner, som er skrudd igjen, til sentralløkka på selen (Tronstad, 2005).

Når dette er gjort er det bare å begynne å klatre.

Referanser:
Adrenaline.no (2013) Tilgjengelig fra: http://adrenaline.no/ [Internett]Lastet ned: 09.12.2013
Klatring.no (2013) Tilgjengelig fra: http://klatring.no/ [Internett] Lastet ned: 09.12.2013
Tronstad, S. (2005) Innføring i klatring. Akilles, Oslo.

Veilederroller

9.-11. oktober hadde vi veiledertur, hvor vi var to stykker fra B3 som sammen hadde ansvar for en gruppe på tur, bestående av studenter fra B1 og B2. Vi gikk en rolig tur på fjellet i nærområdet til Sogndal. Fokuset vårt var på orientering, leirliv og mat på bål og i kokegrop. Når man som veileder har med en gruppe på tur er det forskjellige veilederroller man kan bruke. Jeg vil gå kort inn på de forskjellige rollene vi har i følge Priest og Gass (2005).

Nuken

Det er mange måter å veilede på, men i dette innlegget skal jeg fokusere på autokratisk, demokratisk og abdikratisk veilederrolle. Det er igjen to måter å gjennomføre hver av disse rollene på, og dette vil jeg gå kort inn på. 

Veilederne

Hvis du som veileder har en autokratisk rolle så vil det si at du enten bestemmer for gruppemedlemmene uten å argumentere for hvorfor eller du bestemmer og argumenterer for valgene dine. Med den demokratiske rollen så presenterer du et valg, men er åpen for modifikasjoner av dette valget eller du presenterer et problem hvor det søkes input i beslutningen som skal tas. Med den abdikratiske rollen legger du hele problemet fram og beslutningen blir tatt av gruppen eller gruppen finner selv problemet og tar beslutningen.

Hvilken rolle du påtar deg som veileder vil føre til utvikling eller i verste fall fravær av utvikling. Man må hele tiden se an gruppa, og hvilken kunnskap og kompetanse den har. I tillegg vil miljøet spille inn, hvis det er fare for sikkerheten vil dette gå utover hvilken rolle du påtar deg som veileder. Det er viktig som veileder at man klarer å lese situasjonen og se hvilken rolle som vil gi best resultater for hele gruppa (Priest og Gass, 2005)

Orientering av B1 og B2

I forhold til veilederturen vår, så skiftet vi litt på hvilken rolle vi påtok oss utifra situasjonen. På selve planleggingen hadde vi en demokratisk rolle, hvor vi allerede hadde planlagt hvor turen skulle gå og hvilke mål vi hadde for turen, men vi var åpne for innspill fra deltagerne. På begynnelsen av turen valgte vi en abdikratisk rolle hvor deltagerne fikk beskjed om hvor vi skulle også fikk de ansvaret for orienteringa dit. Dette gikk veldig bra den første dagen, men den andre dagen når vi skulle til leir 2, gikk det ikke like bra med orienteringa. Da valgte vi å gripe inn og førte en mer autokratisk rolle. Vi forklarte hvor vi var, hvor vi hadde gått feil og hvor vi måtte gå for å komme på rett vei igjen. Vi bestemte hva som måtte gjøres, men argumenterte også for dette. Dette viser at vi ofte må variere mellom rollene på en tur.

Referanser: 
Priest, S. og Gass, M.A. 82005) Effective Leadership in Adventure Programming. Human Kinetics, New Hampshire, USA.
Bilder: Kjerstine Mæhle Skjøtskift

Kameratredning i havkajakk

I uke 37 gikk turen til Solund, nærmere bestemt Litle Færøyna. Her koste vi oss i fire dager med kystfriluftsliv. Det ble blant annet roing, seiling, padling og fisking. Vi tok grunnkurs i havkajakkpadling, hvor vi lærte mye forskjellig, blant annet en del padletak, kameratredning og egenredning. I dette innlegget vil jeg forklare hvordan en kameratredning i havkajakk kan utføres.

Det finnes flere måter å utføre en kameratredning på, men jeg vil ta utgangspunkt i den vi brukte og som Flisen (2005) beskriver som T-redning. Grunnen til dette navnet er hvordan kajakkene ligger på i vannet i begynnelsen av redningen. Redningen er beskrevet ut ifra perspektivet til den padleren som skal hjelpe den som har gått rundt.

T-redning

Tømmer kajakken for vann

Når en annen padler har veltet ut av kajakken må du nærme deg kajakken til denne padleren fra vindsiden og manøvrere din egen kajakk 90 grader mot baugen til den andre kajakken. Få kontakt med padleren som ligger i vannet og sjekk at han er uskadd og vet hva som må gjøres i forbindelse med kameratredningen. Få kontroll over åren til padleren som ligger i vannet, og eventuelt andre løse ting.

Kajakken er tømt for vann og klar for bruk igjen

Ta tak i baugen på den veltede kajakken, og få den andre padleren til å ta tak rundt baugen på din kajakk med armer og bein for å stabilisere. Løft opp kajakken ved å ta tak i kjøl og baugspiss, og tøm cockpiten for vann. Når den er tømt for vann legger du den parallelt med din egen kajakk på lesiden, med akterenden på den mot baugen på din kajakk.

Entring av kajakken

Nå skal den andre padleren entre kajakken sin. Det gjøres ved at du holder kajakken hans godt, og han løfter seg opp med overkroppen på akterenden på sin egen kajakk, med magen ned mot kajakken. Så skyver han ett og ett bein ned i cockpiten, for så å vri seg om når han har bakenden over setet. Da er det bare å fjerne eventuelt siste rest med vann med for eksempel svamp. Feste spruttrekket og få tilbake åra. (Flisen, 2005)

På med spruttrekket og klar til å padle videre

Referanser:
Flisen, T. (2005) ABC for kajakkpadlere. Grunnleggende ferdigheter for mosjons- og turpadlere. Håndbokforlaget, Oslo.
Bilder: http://www.larvikpadleklubb.no/artikler/kameratred.html

Norsk Tindeklubs historie

I uke 35 var temaet klatring, hvor vi var tre dager på Kvam og klatret, og en dag på Veitastrond for å buldre. I den forbindelse hadde jeg studenttema om Norges klatrehistorie, og jeg har valgt å ta utgangspunkt i mitt studenttema i dette innlegget. I og med at Norges klatrehistorie er veldig lang, har jeg valgt å fokusere på Norsk Tindeklubs historie. Det blir en kortversjon av deres historie.

Norsk Tindeklubs logo til venstre

Slingsby

10. April 1908 ble Norsk Tindeklub (NTK) stiftet på Frognerseteren i Oslo av 12 menn. Deres store forbilde var Alpine Club i England, deres holdninger og praksis ble overført til NTK via engelskmannen William Cecil Slingsby. Slingsby blir regnet som tindesportens far i Norge. Han mente at det viktigste var å klatre med sikre bevegelser og utøve god sport. Han preget det norske klatremiljøet sterkt i retning av at tindesporten var en sport for gentlemen, og at tindesporten var et mål i seg selv med enkle midler og høy kompetanse.

NTK var en lukket, eksklusiv, gentlemensklubb, hvor amatøridealet sto sterkt. Det var ikke lov å være profesjonell, det vil si å for eksempel ta seg betalt som fører. Kun menn fikk være medlemmer, det var kun et unntak ved Therese Berteau som ble æresmedlem i 1909. Først i 1975, i forbindelse med kvinnefrigjøringa, ble lovparagrafen om at kvinner ikke kunne være ordinære medlemmer i NTK fjernet. Det tok likevel fire år før NTK fikk sitt første kvinnelige medlem, det var Kirsti Nordhaug.

NTK var sentrert rundt Oslo og Jotunheimen i begynnelsen. Turtagrø Hotell og Skagastølshytta ble flittig brukt. I 1938 fikk de sin egen hytte ved Nedre Skagastølstjern.

Turtagrø hotell

Terskelen var høy for å bli medlem av NTK, alle papirer og referanser skulle være i orden. Det kunne ta 1-2 år å bli medlem. Sikkerheten i klubben var veldig viktig, derfor ble kun de best kvalifiserte ordinert til medlem. Klubben ville ikke ha ulykker på rullebladet og negativ publisitet. En regel de hadde var: "Førstemann skal ikke falle". Historien om Tønsbergs fall, viser til hvor viktig denne regelen var. Under en klatretur i 1908 klatret Tønsberg, som da var formann i NTK, som førstemann. Han falt, men heldigvis klarte Bryn å holde fallet. Tønsberg endte opp med en brekt fot og trakk seg umiddelbart som formann.

En diskusjon innad i NTK var om klatringen skulle være eksklusiv eller tilrettelagt. Medlemmene som ville ha tilrettelegging fikk gjennom litt, blant annet en artikkel, "kort veiledning i brævandring og klatring" som ble trykket i DNTs årbok 1910, og gjengitt hvert år til og med 1921. I tillegg ble det arrangert klatrekurs for DNTs patentførere i 1912.

Når det gjelder publisering av klatringen ble DNTs årbøker brukt til å publisere NTKs bestigningsliste for hvert år og artikler om tindebestigninger. Klubben lagde også egne bøker, Norsk Fjellsport, men de hadde kun 7 utgivelser mellom 1914 og 1998. Det har vært flere utgivelser etter dette. (Grimeland, 2004)

Det var en liten innføring i NTKs historie, det finnes selvfølgelig mye mer detaljert info om historien, men jeg har valgt å ta ut noe av det jeg synes er viktigst å få med seg.

Referanser:

Grimeland, G. (2004) En historie om klatring i Norge 1900-2000. Fagbokforlaget Vigmostad og Bjørke, Bergen.

Bilder: www.ntk.no og www.sffarkiv.no

Innbinding i taulag

Vårens siste tur med klassa skulle være en vårskitur på bre. 22.-24. mai gikk turen til Jostedalsbreen. Her fikk vi alt mulig av vær; tåke, regn, snø, vind og sol. Første dagen gikk vi først en del høydemeter med skia på sekken, et stykke opp i høyden fikk vi skia på beina og gikk til Steinmannen hvor vi hadde leirplass. Dag 2 gikk det stort sett bortover og nedover, og med en utrolig god gli var det bare å stå å stake nesten hele veien. Den siste dagen tok vi oss ned Supphellebreen og Flatbreen, her måtte vi binde oss inn i taulag på grunn av sprekker. Selv om vi stort sett gikk uten tau på denne turen vil jeg i dette innlegget skrive om å binde seg inn i taulag siden dette er relevant når man ferdes på bre.

Pause og sola titter fram, enn så lenge...

Ikke mye sikt å skryte av lenger.

Her har vi bundet oss inn i taulag, klare for å kjøre ned Supphellebreen.

I og med at vi brukte en sittesele og en brystsele har jeg valgt å forholde meg til det i dette innlegget, og ikke en kroppssele. Først deles bretauet inn med lik avstand mellom hver person og det lages en åttetallsknute eller sommerfuglknute ved hvert punkt hvor en person skal binde seg inn. Innbindingen gjøres ved hjelp av et innbindingstau som er minst 1,5 m langt. Innbindingstauet føres parallelt med sitteselens sentralløkke. Løkka på bretauet tres på innbindingstauet. Knyt en åttetallsknute med de to endene på innbindingstauet og la den ene enden av innbindingstauet gå gjennom løkka på bretauet. De to endene på innbindingstauet føres gjennom hvert sitt festepunkt i brystselen og bindes sammen med en dobbel fiskeknute.
To klemknuter festes på bretauet, et som går framover og et bakover. Disse festes i en skrukarabiner, som igjen er festet i sentralløkka på sitteselen.
Før vi begynner å bevege oss er det viktig at to og to går sammen og tar en kameratsjekk. Det vil si å sjekke  at den andre er bundet riktig inn, at skrukarabiner er skrudd igjen og at selene er tatt på riktig og godt strammet. (Haslene, 2008)

Bratt ned det siste partiet, ble mye ploging.

Litteraturliste:
Haslene, S. (2008) Breboka. Håndbok i brevandring. (6. utgave). Oslo, DNT fjellsport.

Flakskred

6.-8. mai gikk turen til Hurrungane, nærmere bestemt Ringsbotn. Den første dagen brukte vi til å øve på bakketeknikk, bruk av GPS og redning på snødekt bre. Før turen hadde hver teltgruppe planlagt to toppturer hver, så dag 2 ble vi delt i tre grupper og enige i gruppa om hvilken topptur vi skulle på utifra forholdene den dagen. Turen til gruppa mi gikk til Store Dyrhaugstind, men på grunn av dårlig sikt opp mot toppen kom vi oss ikke helt opp. Dag 3 fikk vi endelig fint vær og vi delte oss igjen i tre grupper og dro på forskjellige turer. Denne dagen så vi et stort flakskred som sannsynligvis hadde gått dagen før. Dette innlegget skal handle om flakskred.

Flakskred med tydelig bruddkant.                           Foto: Cathrine Amundsen

Snøskred kan deles inn i to typer, løssnøskred og flakskred, jeg skal først og fremst fokusere på flakskred, men først vil jeg forklare litt generelt om hva snøskred er. Snøskred er kort forklart snø i bevegelse. Det kan være både tørt og vått, og gli på bakken eller andre snølag. (Horgen, 2010)

Flakskred er den typen snøskred som kan bli størst og farligst, og de fleste snøskredulykkene skjer i flakskred. For at tørre flakskred skal løsne må henget være 30 grader bratt eller brattere, våte flakskred kan løsne i heng under 30 grader.
Flakskred består av tre hovedelementer, et flak, et svakt lag og en gliflate. Flaket består av et sterkt snølag hvor snøkrystallene er godt bundet. Det svake laget består av snøkrystaller som er dårlig bundet til hverandre og som dermed lett kollapser eller sprekker og får flaket til å løsne. Gliflaten er et hardt snø- eller skarelag eller bakken som flaket kan skli på.
Ved utløsning av et flakskred dannes det en tydelig bruddlinje der det løsner, og flaket kommer opp i stor fart i løpet av kort tid. Det kan bli hundrevis av meter bredt, og flaket deler seg opp i blokker på vei nedover. Det er på grunn av spenninger i snødekket at et flakskred kan løsne. Når disse spenningene overstiger styrken i bindingene i snølagene kan det løsne. (Landrø, 2007)

Flakskredet vi så i Hurrungane var sannsynligvis selvutløst i og med at det ikke var noen nyheter om at noen hadde utløst det og ingen personer var savnet. Flakskred kan løsne på grunn av ulike faktorer: vær, temperatur og mennesket. (Landrø, 2007)

Litteraturliste:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand, Høyskoleforlaget.

Landrø, M. (2007) Skredfare. Snøskred, risiko, redning. (2. utgave) Oslo, Fri Flyt AS.

Primusfyring i telt

Etter påske var det tid for egenferd som vi i mindre grupper hadde planlagt sammen. Jeg gikk på fjellski i Tafjordfjella, nærmere bestemt fra Søre Hyrve til Verma. Turen tok ni dager og ble gjennomført sammen med fire andre fra klassa. Vi sov i telt i 7 netter og siste natta på hytte. Vi var veldig heldige med været og hadde kun en halv dag med dårlig sikt. 

I løpet av alle vinterturene våre har det blitt mye primusfyring inne i teltet på grunn av for mye vind utenfor. Derfor har jeg valgt å skrive om bruk av primus i telt.

Såpebobler på toppen av Karitind

Ved fyring av primus dannes det karbonmonoksid som kan føre til kullosforgiftning hvis vi får for mye av det i blodet vårt. På grunn av dette er det viktig å være forsiktig ved bruk av primus i telt, og det anbefales ikke å fyre inne i innerteltet hvor luftingen er for dårlig og i tillegg er det en brannfare.

Fyring inne i teltet bør skje i forteltet og med god avstand opp til teltduken. I tillegg anbefales det å forvarme primusen ute, hvis dette ikke er mulig på grunn av været bør det gjøres nede i kuldegropa. Det er viktig å passe på at det er godt med lufting og forteltet bør plasseres lengst bort fra der vinden kommer fra så avgassene ikke blir fraktet inn i innerteltet. (Horgen, 2010)

I så fint vær fyrte vi ute. 

Ved smelting av snø er det lurt å la det være igjen litt varmt vann i kjelen når det puttes i ny snø. Dette for å unngå unødvendige mengder med avgass, fyring med kald kjele øker produksjonen av avgasser. I tillegg er det lurt å fyre med lokk for å bruke mindre drivstoff og unngå vanndamp inne i teltet. (Horgen, 2010)

En type primus som vi bruker.           Bilde: google.no

Vi erfarte på turen at det var lurt å helle det kokende vannet over på termoser utenfor teltet for å unngå vanndamp. I tillegg er det viktig på vinterstid hvor man ikke har tilgang på vann å beregne god tid til snøsmelting på morgenen. Og ha alltid med to brennere/primuser, man vet aldri når noe blir ødelagt.

Litteraturliste:

Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand, Høyskoleforlaget.

Søk med søkestang

Fra 12. til 13. februar var vi på tur til Vigdalen. Her var hovedfokuset veivalg på topptur og søking i skred. Den første dagen gikk vi inn til leirplassen. Etter å ha rigget oss til og fått litt mat i magen lagde vi til skredområde. Vi delte oss inn i to grupper som lagde skredscenarioer til hverandre. Vi øvde både på å bruke sender/mottaker og gå på søkelinje med søkestang. På kvelden koste vi oss med bål og gode kyllinggryter til middag.

Middagslaging på stubbe.

Dag 2 var det tid for topptur. Vi begynte med gruppesjekk av sender/mottaker. På vei oppover og nedover diskuterte vi veivalg og vi gravde ECT test. I dette innlegget vil jeg forklare hvordan man søker i et skred uten sender/mottaker.

Utsikt fra toppen.

Når man kommer til et skredområde er det først viktig å tenke på sikkerheten, om det kan gå et skred til over samme område. Når vi med sikkerhet vet at det ikke kan gå nye skred kan vi gå inn og begynne med overflatesøk. Her skal man gå over hele skredområdet og søke i overflaten, se etter ski, votter, staver og lignende. Ved funn søker man med søkestanga i området rundt funnet, ting som staver og ski skal dras i for å sjekke om den skredtatte sitter fast til det. Det er viktig at tingene blir satt tilbake på samme sted de ble dratt opp fra. Under overflatesøk skal man også sjekke steder hvor det er sannsynlig at en person ligger, som for eksempel i bakevjen til en stein. (Landrø, 2007)

Søkelinje                                                             Bilde: Google.no

Hvis overflatesøket ikke fører til funn må man fortsette med grovsøk. Da stiller man seg opp på en linje nederst i skredet, avstanden mellom personene skal være fingertupp mot fingertupp. Her er en person som står ytterst leder og sier søk når alle er klare til å søke. Først søkes det med søkestanga vertikalt ned rett foran føttene, maks 2 meter ned. Andre søk er ut mot en side, maks 2 meter. Tredje søk er ut til den andre siden. Når du har søkt på de tre punktene legger du søkestanga skrått inntil skulderen så lederen ser at du er ferdig. Når alle er ferdige roper lederen søk, alle flytter seg et skritt fram og søker i tre nye punkter. Ved funn ropes det funn og noen med spade kommer for å grave. (Landrø, 2007)

Litteraturliste:

Landrø, M. (2007) Skredfare. Sbøskred, risiko, redning. (2. utgave) Oslo, Fri Flyt AS.

Fjellskitur på Hemsedalsfjellet

28. februar til 1. januar gikk vi på fjellski på Hemsedalsfjellet. Det ble en tur med mye vind, tåke og gnagsår, men de siste dagene titta sola endelig fram og det var en veldig fin tur. Vi sov i telt i fire netter og snøhule den siste natta.
I dette innlegget vil jeg forklare hvordan en snøhule kan lages.

Dårlig sikt og mye vind første dagen. Godt vær for øving på orientering som lærerne liker å si.

Ble litt bedre sikt i løpet av uka, her har tåka akkurat letta.

For å kunne bygge en snøhule trenger man en skavl som ikke er høyere enn 5 meter med tanke på skredfare. I tillegg bør man sjekke snødybden vertikalt og horisontalt for å være sikker på at det er stor nok plass til en snøhule. Først kan man begynne å grave inngangen, den bør ikke graves breiere enn skulderbredde, og la det være ca 0,5 meter med snø over til tak. Her graves det ca 1-1,5 meter inn, dette blir gangen og kuldegropa. Sovebrisken graves inn til en av sidene, høyere opp enn gangen. For at det skal gå raskere og lettere graves det en hjelpeinngang som går rett inn til sovebrisken, her kan snøen hives ut. Sovebrisken lages stor nok til antall personer som skal sove i snøhula. Taket formes som en kuppel, og mest mulig glatt for å unngå drypping om natta. (Horgen, 2010)

Har så vidt begynt på både hovedinngang, til høyre, og hjelpeinngang, til venstre.

Snøhula er ferdig!

Når snøhula er ferdig utgravd kan man tette igjen hjelpeinngangen helt. Hovedinngangen tettes igjen med snøblokker med unntak av en liten åpning for å komme inn og ut. Når alle har lagt seg inne i snøhula for natta, kan man tette igjen fra innsida så det ikke kommer snøføyk inn. Det er lurt å ha minst en spade på innsida av snøhula. Hvis snøen er veldig tettpakka kan man stikke en skistav gjennom veggen, den vil fungere som en luftekanal. (Horgen, 2010)





Litteraturliste:
Horgen, A. (2010) Friluftslivsveiledning vinterstid. Kristiansand, Høyskoleforlaget.